Spørsmål:
I hvor stor omfang er barn ansvarlig for å gi økonomisk støtte til sine foreldre? Jeg er under stor stress da min far fortsetter å kreve en del av min lønn til tross for at han lever godt (faktisk ganske luksuriøst). Han vil kun ha mine penger slik at han kan spare opp til et større beløp. Han mener at et barn skal ALLTID gi. Er dette islamsk korrekt? Jeg har gitt ham nesten alltid en tredjedel av min årlige inntekt de siste fem årene (et ganske stort beløp). Jeg har sluttet med dette, da jeg har flyttet ut og ønsker å spare til en ny bil/hus osv. Min far er nå veldig sint.
Svar:
Før jeg svarer ditt spørsmål, la oss ta en titt på fiqh angående økonomisk støtte til ens foreldre og andre slektninger. Det vil hjelpe deg å besvare ditt spørsmål, inshaAllah.
Det er nødvendig (wajib) for et individ å forsørge hans foreldre og besteforeldre hvis de er fattige og han er i stand til å forsørge dem.
Allah den Høyeste sier:
”Herren har bestemt at dere skal tjene Ham alene. Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke «Uff», og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem!” (Surah al-Isra, 17:23)
Det er sitert i al-Fatawa al Hindiyya:
”Det er obligatorisk for en velstående sønn å forsørge hans fattige foreldre, uavhengig om de er muslimer eller ei og uavhengig av om de er i stand til å forsørge seg selv eller ei.” (al-Fatawa al-Hindiyya, 1/564)
Imam al-Mawsili (matte Allah være til lags med ham) siterer i hans berømte al-Ikhtiyar:
”Å gi Nafaqah (økonomisk støtte) til foreldre og besteforeldre ligger hos gutte- og jentebarn, for Allah den Høyeste sier: ” så si ikke «Uff»,” (Sura al-Isra). Derfor forbød Allah den Høyeste barna å såre sine foreldre til den omfang, og det er mer sårende å ikke forsørge dem når de er trengende. Og Allah den Høyeste sier: ”Vi har pålagt mennesket å vise godhet mot sine foreldre.” (al-Ankabut, 29:8), og det er ikke vennlighet å forlate dem når de er trengende og en er i stand til å ta vare på deres behov. Og Allah den Høyeste sier angående ikke-muslimske foreldre: ” Ta deg av dem på beste måte i denne verden”, (Luqman, 31:15), og det er hensynsløst å forlate sine foreldre for å sulte dem til tross for at man er i stand til å forsørge dem…” (al-Ikhtiyar li Ta’lil al-Mukhtar, 2/231-232)
I lyset av det som er sagt over er det krystallklart at barn skal forsørge sine foreldre hvis følgende kriterier er tilstede:
1. En er økonomisk i stand til å forsørge. Imam al-Haskafi (måtte Allah velsigne ham) utdyper dette ved å sitere:
”Og det (økonomisk støtte) er nødvendig (wajib) for et velstående barn, selv om han er ung, og har råd til at Sadaqa al-Fitr (fitrana) blir wajib for ham.” (Se: Radd al-Muhtar ala al-Durr al-Mukhtar, 3/621)
2. Når ens foreldre er fattige, selv om de er i stand til å forsørge seg selv. Imam al-Haskafi forklarer det slik:
”En vil være ansvarlig for økonomisk støtte til ens foreldre hvis de er fattige, selv om de er i stand til å tjene…” (ibid, 3/623)
I et tilfelle hvor en fattig far har flere barn, vil alle barn ha lik økonomisk ansvar overfor sin far. Det er sitert i al-Fatawa al-Hindiyya:
”Hvis en fattig person har to barn, hvor det ene barnet er veldig velstående og det andre er eier av Nisab (det minste som nødvendiggjør en å gi Sadaqa al-Fitr), da ligger ansvaret hos begge når det gjelder å forsørge faren.” (al-Fatawa al- Hindiyya, 1/565)
Når det gjelder døtre, har de også likt ansvar å forsørge sine foreldre, men dette når de har inntekt, og har egne penger og er i stand til å gjøre det. (Ibid, 1/564)
Med hensyn til ens mor, ligger ansvaret hos hennes ektemann når det gjelder økonomisk støtte. Hvis hennes ektemann (ens far) er fattig, vil en forsørge henne ved å forsørge sin far. Hvis hun ikke har en ektemann og er fattig, vil det være obligatorisk for hennes barn å forsørge henne. (Radd al-Muhtar, 3/623)
Når det gjelder andre slektninger kan vi dele dem inn i to kategorier:
Mannlige slektninger, som ens bror, onkel, nevø osv. Ansvaret for å gi dem økonomisk støtte ligger der kun i en situasjon hvor de er fattige og er ikke i stand til å tjene selv på grunn av uførhet og sykdom. Imam al Mawsili siterer i al-Ikhtiyar:
”Å gi Nafaqah (økonomisk støtte) til andre slektinger ved siden av foreldrene og barn er (også) nødvendig i overensstemmelse av arv beløpet (mirath)…og det er kun nødvendig hvis slektninger er fattige, ufør og ikke i stand til å tjene. (al-Ikhtiyar li Ta’lil al-Mukhtar, 2/232)
Kvinnelige slektninger, som ens søster tante osv. Ansvaret for å gi dem økonomisk støtte ligger der kun hvis dem er fattige og er trengende. Uførhet er ikke en betingelse, da det ikke er obligatorisk for en kvinne å jobbe og tjene penger.
Det er sitert i al-Fatawa al-Hindiyya:
”Å gi nafaqah til ugifte kvinnelige slektninger er nødvendig selv om de er friske, siden de blir regnet som trengende av nafaqah.” (al-Fatawa al-Hindiyya, 1/566)
Hvis en kvinne er gift skal hun bli forsørget av sin ektemann, og ikke lenger fra slektninger. Dette er videre sitert i al-Fatawa al-Hindiyya:
”Ektemannen vil være utelukkende ansvarlig for å forsørge sin kone i den grad at hvis en kvinne har en fattig ektemann (som ikke er i stand til å forsørge henne) men har en sønn, fra et tidligere ekteskap, som er velstående og om hun har en velstående far eller en velstående bror, vil ektemannen likevel ha overordnet ansvar for å forsørge sin kone. Det ansvaret vil likevel ikke ligge hos hennes far, sønn eller bror. Midlertidig, anbefales det at hennes far, sønn eller bror betaler for henne og få igjen beløpet når ektemannen får råd til å tilbakebetale.” (ibid)
Konklusjonen, sønnen har ansvaret for å forsørge hans foreldre hvis de er fattige og er trengende og han er i stand til å gjøre det. Han har ansvaret for å forsørge hans mannlige slektninger hvis de er fattige eller ufør; og kvinnelige slektninger hvis de er trengende. En kvinne skal alltid bli forsørget av sin ektemann hvis hun er gift og ikke av hennes bror, far, osv.
Derfor i din situasjon, er din ektemannens første ansvar å forsørge deg og dine barn. Begrunnelsen bak dette er at å forsørge ens kone er ubetinget. En skal forsørge sin kone uansett om hun er trengende eller ikke og uansett om en er i stand til det eller ikke. Nafaqah blir ikke borte om en er fattig. Altså, en kone skal primært bli forsørget av sin ektemann.
Hvis foreldrene er fattige eller hans søstere er fattige og ugift, er det obligatorisk for han å forsørge dem også. I al-Fatawa al-Hindiyya er det sitert at hvis en mann har en far og sønn og han er kun i stand til å forsørge en av dem, skal han forsørge sønnen sin først. (1/565)
Det er også sitert:
”Hvis en mann har en kone, barn og fattige foreldre er det obligatorisk for han å inkludere hans far i hans daglige inntekt, da faren hans blir regnet som hans familiemedlem (Det betyr at de personene en mann har ansvaret for).” (ibid)
Til tider forlanger foreldre fra deres sønner selv om de (foreldre) er rike og velstående. I slike situasjoner, vil ikke det være obligatorisk for sønnen å forsørge dem. Samtidig må en respektere dem og passe på deres rett når det gjelder høflighet, god behandling osv. Altså det er bra å gi dem noe selv om det ikke er obligatorisk for en å forsørge dem.
Ektemannen som har forsørgeransvar for sin kone, barn og foreldre er nødt til å balansere dette på en skikkelig måte. Hans første interesse vil være hans kone og barn, men samtidig må han forsørge sine fattige foreldre. En bør alltid huske på følgende sitat av Salman (måtte Allah være i lags med ham) i hode:
”Gi alle som har en rett deres fulle rettigheter.” Allahs sendebud (fred være med ham) sa: ”Salman snakket sant” da han hørte dette. (Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim)
Og Allah vet best.
Oversatt av Javaria T. kilde: sunnipath.com