Jeg viser til deres artikler om sufisme på hjemmesiden, og viktigheten av å ha en murshid eller spirituell guide. Jeg er en brewli, dette er ikek kritikk. Jeg vil virkelig bli en mureed. Men er skikkelig forvirret.
Jeg ønsker veldig gjerne å bli en sufi, men jeg klarer ikke å få hjertet mitt til å stole på noen. Jeg har følgende waswasa eller problemer, som jeg håper dere kan hjelpe meg med å få svar på:
- Murshidene lærer bort zuhd, faste og leve på det minimumme og gir ofte eksempler fra sahaba. I kontrast til dette, lever alle som jeg har sett i Pakistan luksurøe liv. Spør man om det, får man ofte til svar at selv imam Abu Hanifa r.a. var rik. Men hvorfor snakker de da så mye om gamle sufi historiere, når ingen av dem følger dem selv? Hvorfor ikke bare snakke om at leve i rikdom ikke er et problem og forsvare det?
- Hvorfor er en murshid sønn alltid en murshid? Jeg skjønner at det å vokse opp sammen men wali, kan føre til at en selv blir en wali, men er dette en regel? Og hvis det ikke er en regel, hvorfor lar murshidene behandle sønnen som en murshid fra en tidilg alder? Ofte blir de (barna) behandlet som en wali, selv om de bare er i sine ungdomsår uten at murshid sier noe. Trenger ikke barna til murshid å gjennomgå samme spirituelle reise som alle de andre? De få gangene murshid gjør andre til murshid som ikke er i slekt, er de alltid under-murshid til sønnen. Hoved-murshid er alltid sønnen. Hvorfor er det slik?
- Man sier at man trenger en spirituell lærer. Hva om man ikke får direkte kontakt med en murshid? Er meningen at den spirituelle reisen bare skal foregå spirituelt uten å sitte sammen med og lære fra læreren? Ofte har murshid hundre tusen av mureed. Tror de virkelig at de kan lære bort til alle? Jeg får følelsen av at det ikke kan stemme og det er snakk om religiøs forretnign.
Svar:
Assalamu alaikum,
Takk for din henvendelse.
Asalam-u-aleikum,
Det handler ikke om å være 'sufi' eller 'pir', men å oppnå den samme ikhlas, taqwa og nærhet til Allah SWA som de første generasjonene (salaf) og de store awliya etter dem. Ordet tasawwuf er et begrep som ble brukt for å beskrive en noe systematisk metodikk og formhetstradisjon som ble brukt for å oppnå en slik åndelig rang. Essensen av metodikken er tauba, og å gi praktiseringen av vår deen første prioritet.
Historisk sett har troende med ønske om å dedikere seg totalt til Koranen og Sunnah søkt kunnskap og veiledning fra både lærde som er eksperter innenfor de ytre kunnskapsgrenene (som fiqh, tafseer osv) og fra åndelige veiledere, gjerne i form av en silsila som har transmisjon tilbake til Profeten (SAW). De aller største Imamene klarte å kombinere begge aspekter. Hvis autentisk kunnskap og disiplinert praktisering ikke er en del av det, er det ikke sufisme.
Rizq er fra Allah SWA, Profeten Yusuf (AS) for eksempel fikk også høy verdslig rang. Men det var virkeligheten bak hans indre som er poenget. Hva gjør man med rikdommen man har fått? Hva brukes den til og hvordan utnytter man tilhørende status som kommer med rikdom? Man oppsøker rizq i den grad man trenger det for å fullføre sine plikter, velstand er et middel og selvsagt ikke målet.
Zuhd er heller ikke ensbetydende med fattigdom, men heller en holdning der man tar avstand fra materialisme, grådighet og søken etter goder og velstand man ikke trenger.
Vår Imam, Hadhrat Hasan Basri, ra, ble i sin tid spurt om Islam, og de som fulgte den. Han svarte at "Islam er igjen i bøkene og muslimene i gravene". Med andre ord, praktisering av Islam og ikhlas var synkende allerede da, så hva med nå i vår tid? Det er ingen tvil om at både kvantiteten og kvaliteten av sanne ulema og murshid er avtagende med tid, men det er også feil å tro at ingen er igjen.
Det er helt riktig at alle må gjennom tazkiya og søke kunnskap før de kan veilede andre. Dagens religiøse "dynasti-praksis" i mange land er mer forretning og nedarvet kultur, ikke autentisk tasawwuf. En murshids familie vil alltid ha en spesiell plass og skal respekteres, men det betyr ikke at de automatisk er veiledere selv.
Det er ikke obligatorisk å oppsøke en silsila/tariqah, men det er anbefalt som et virkemiddel. Det er derimot obligatorisk å kvitte seg med arroganse, grådighet, uærlighet, riyah, osv. Noe som ofte tar tid, herav begrepet "the spiritual path".
Det finnes fortsatt genuine murshid, det er viktig å se etter hans kvaliteter og ilm, antall murid er irrelevant. Husk at bare en håndfull av muridene kan være dedikerte og faktisk komme til målet, mens de andre bare tar bayah for barakah . Det er godt i begge to, men man bør strebe etter førstnevnte. Man bør i perioder ha tilgang til den man søker veiledning fra, og kunne få muligheten til å spørre om valg i livet, og selvsagt ha muligheten til å høre vedkommendes dars.
De store awliya oppsøkte også veiledere, men de ble awliya fordi de gjorde det de ble instruert til. Det er uendelig mange veier til Allah SWA, de forskjellige retningene vektlegger forskjellige ting fra Sunnah. Men det er generelt ingen vei utenom ekstra daglig tilbedelse i form av dhikr, tahajjud, resitasjon, utmerket adab med sine medmennesker, undertrykkelse av nafs og å være oppslukt fra ende til annen med tawhid og kjærlighet til Allah SWA og Hans sendebud, SAW.
Husk også at innflytelsen sufiyya og awliya har hatt er enorm, spesielt i form av poesi og sema. Dette har ofte resultert i forskjellige kulturelle praksis som er fjerne fra det de var i utgangpunktet. I Tyrkia f.eks. har 'dervish-dansen' blitt en slags turistattraksjon, men de sanne Mevlevi -dervishene er vanskeligere å finne. De flest sema skjedde også uten bruk av musikkinstrumenter, med noen få unntak.
Til slutt, Bareilly er bare en by i India, vi følger det de fleste muslimer har fulgt, gjennom mesteparten av Islamsk historie, Ahlus Sunna wa al-Jamah.
Og Allah vet best.
Wassalam
Noman Ahmed
Godkjent Najeeb ur Rehman Naz
Les også:
Å oppsøke spirituell veileder
Artikler om sufisme